Selv om forskriften (Forskrift om produksjon og omsetning av fritidsfartøy og vannscootere mv.) er offentligrettslig, kan den likevel spille en viktig rolle i vurderingen av om det foreligger en kjøpsrettslig mangel etter kjøpsloven (som gjelder for salg mellom private, fra forhandler så gjelder forbrukerkjøpsloven).

Her er hvorfor:

Kjøpsloven § 17 første ledd sier at tingen (her: båten) skal være «i samsvar med det som er avtalt» og «ha egenskaper som kjøperen har grunn til å forvente».

Dersom det er oppgitt eller at det forutsettes at båten har en gyldig samsvarserklæring eller opprettholder samsvaret med gjeldende sikkerhetskrav, men det viser seg at strukturelle endringer, eller andre endringer, har gjort at båten ikke lenger oppfyller kravene til sikkerhet ut i fra forskriften, så kan dette være en mangel etter kjøpsloven.

Det betyr at brudd på forskriftens krav kan inngå som et moment i vurderingen av hva kjøper med rimelighet kunne forvente.

Hvis selgeren har unnlatt å opplyse at båten ikke lenger oppfyller kravene til CE-merking eller samsvarserklæring, kan det være et brudd på opplysningsplikten, jf. kjøpsloven § 18.

Ellers så kan det jo også dreie seg om to typer salg.

1. Salg mellom privatpersoner som rett nok reguleres av kjøpsloven, eller
2. Salg fra forhandler til kunde eller “forbruker”, som reguleres av forbrukerkjøpsloven med de utvidede rettigheter, som dette medfører for kjøper.

Det vises ellers til Båtadvokatens artikkel i fra 2024. Denne ser jo ellers ut til å være korrekt nok med hensyn til innhold:
http://www.baatjuss.no/blog1.php/2024/02/22/slutt-paa-som-den-er

Jeg ser at det også finnes en artikkel i fra 2018 som fortsatt ser ut til å være relevant hva angår “handel mellom private” (ut i fra kjøpsloven.)

http://www.baatjuss.no/blog1.php/2018/08/25/hva-betyr-som-den-er

Det kan se ut som at det er ulikt syn på om kravene til helse, miljø og sikkerhet, bekreftet i samsvarserklæringen til båten, bare gjelder når båten er ny, eller de også gjelder gjennom båtens levetid, slik at man kan forvente at kravene er oppfylt når man “handler båt”.

Prinsippet om hvorvidt kravene til samsvar med EU sine krav til helse, miljø og sikkerhet bare gjelder når båten er ny, eller det dreier seg om vedvarende krav som også må være innfridd, mens båten er i bruk, og når den handles videre til ny eier, det bør jo Sjøfartsdirektoratet være den rette instans til å kunne svare på.